Om bygdekinoen på «Gammal-Gimle» i Hommelstø, fra 1960-tallet og fram til den ble nedlagt på 1980-tallet
Av Torill Berg Nilssen
.
Den ultimate underholdning
Kino var den ultimate underholdning. Eller for å si det på en annen måte. Det var den eneste underholdningen vi hadde. I dag er det nok vanskelig å se for seg at bortimot hundre unger skulle sitte musestille et par timer både på 17. mai og juletrefest hvor film var det vi så fram til.
Selv var jeg så heldig å få kinoen inn med morsmelka ettersom både mamma og pappa jobba på kinoen. Mamma solgte billetter, og pappa hadde tittelen kinomaskinist. Dette var en jobb de begge hadde i ca 20 år, fra tidlig på sekstitallet til midten av åttitallet. Om jeg husker riktig ble det slutt 01.01.1986.
I starten var det faktisk to kinomaskinister, men Brønnøy Kommune fant ut at her var det penger å spare, så derfor ble pappa alene om denne jobben.
Streng kontrollør og sur 15-åring
I tillegg til billettør og kinomaskinist, fantes det også en kontrollør. Så her var det altså ikke snakk om å lure seg inn på voksenfilm før man var 16 år. Jeg husker godt min 16-årsdag falt på en mandag. På søndag var det voksenfilm, og jeg hadde selvfølgelig veldig lyst til å se denne. Men NEI. Her skulle det virkelig statueres et eksempel. Jeg prøvde meg på at andre fikk komme inn om en av foreldrene gikk sammen med dem. Men NEI og atter NEI. Men jeg tror nok mine foreldre møtte verdenshistoriens sureste 15-åring da de kom hjem etter endt forestilling . Snaut en halvtime før odelsjenta fylte 16.
Røykepauser
En film besto som regel av fem spoler. En spole, eller akt som vi kalte det, varte i 25 minutter. I pausen bar det ut i garderoben for å røyke. I de dager var det slik at de aller fleste røyka, og det var selvfølgelig lov til å røyke inne. De tøffeste gutta røykte South State, men jentene gjerne røyka Long Fellow, Savoy eller Cooly. «Gutta fra saga» hadde rulletobakk i ene baklomma. I den andre var lommeboka.
Jeg mener å huske at det var røykeforbud inne i selve kinosalen (storsalen), men det ble nok tatt en blås på de bakerste rekkene en gang i blant. Særlig på de forestillingene hvor det var få i salen.
Ansatte betalte billetter selv ved dårlig oppmøte
Antall kinogjengere kunne være variabelt. Men de faste gjengene møtte alltid. Strømgjengen fylte en rad. Gjengen fra Tosen fylte også en rad. Det samme gjorde ungdommene fra Øverbygda. Men av og til sviktet publikum. En regel sa at det måtte være 5 betalende publikummere for å kjøre filmen. Og det hendte faktisk mer enn en gang at både kontrollør og billettør betalte billett for å få forestillingen unnagjort.
Temperaturer og støvplager
Gimle var et stort og kaldt hus. Oljefyring kom først utpå syttitallet. Mange husker sikkert den svære vedovnen som sto i storsalen. Det gjaldt å finne en plass sånn passe lagt fra denne ovnen, for satt man for nærme så kunne skinka bli svidd, men om man derimot satt litt langt unna så kunne man få frostskader.
«Kinoloftet» var kinomaskinistens hule. Jeg tror ikke dagens HMS regler hadde godkjent dette arbeidsrommet. Selve filmene var ganske brannfarlige. Brannsikring var lik null. Litt bedre ble det da rommet ble kledd med gipsplater. Disse var ubehandlet, og støvplagen var følgelig stor. Selve filmfremviseren var svær. Her måtte man møte i god tid for å brenne kullstifter. Dette måtte til for å få nok lys til å vise filmen.
Dette er nok samme typen maskin som den som fantes på kinoloftet på Gimle. Den veide nok et par hundre kilo, og varmeutvikligen kunne være uutholdelig. Legg merke til de to spakene i bakkant på kassa. Med disse ble avstanden mellom kullstiftene regulert.
Nyseanfall på kinorommet
Det ble svært varmt oppe på dette lille kinoloftet. For å hjelpe på dette fjernet pappa glassruta i det lille vinduet hvor han viste filmen. Det hendte ofte at han stakk hodet ut gjennom dette bittelille vinduet, enten for å dempe uro i salen, – eller kanskje som oftest – for å få god oversikt over om hans døtre oppførte seg skikkelig etter at mørket hadde senket seg over kinosalen.
Støvplagen gjorde at maskinisten hadde stadige nyseanfall oppe på kinorommet. Disse nyseanfallene kunne gjøre utslag på Richters skala, og kunne gjøre den bedrøveligste film om til komedie.
Nytt format
I starten hadde filmen et smalere format. Bildet var firkantet, og lerretet likeså. På siste halvdel av sekstitallet kom det filmer i cinemascope. Dette var et bredere bilde. Vi kan sammenligne dette med overgangen som skjedde på Tv-fronten for noen år siden da vi gikk fra 4:3 til 16:9.
Men Gimle hadde verken bredt lerret eller nødvendig utstyr til å vise dette nye formatet. Så dette førte til at filmene ble vist i gammalt format. Bildene ble trykket sammen. Resultatet ble at cowboyene ble svært lange i fjeset. Ja, både de på lerretet og i salen. Det er helt utrolig at folk godtok å betale for å se på disse filmene. Men etterhvert kom det nytt lerret, og en ny linse som kunne vise korrekt format.
Men dette lerretet fikk skikkelig juling. Til tross for at det ble heist opp, og hadde sceneteppet foran, så smalt det en eller annen fotball oppi lerretet. Så foran hver forestilling måtte det gås over med bred brun tape for å lappe de revner som hadde kommet i løpet av gymtimene.
Når jeg sa at jeg ikke slapp inn på 16 års film før jeg var gammel nok, så var dette helt sant. Men jeg hadde fått glimt av en og annen voksenfilm før det var helt lovlig. Pappa måtte jo alltid prøvekjøre filmer. Et kinolerret består jo av hvit vinyl med mange små hvite hull. Dette gjør at filmen også vistes på panelveggen bakerst på scenen. Så jeg lurte meg av og til oppå scenen og satt og kikka. Jeg har altså opplevd «Cinemo Paradiso» i virkeligheten.
Mer jobb for maskinisten
Samtidig med det nye formatet ble det også mer jobb for maskinisten. Tidligere ble det kjørt fem spoler a ca 25 min på en film med normal lengde. Nå kom nytt utstyr. Kinoen fikk to nye spoler a ca 50 min. Problemet var bare at filmene fremdeles kom i spoler på 25 minutter. Så derfor ble det dobbelt så mye spoling, -og skjøting i tillegg. Og Gimle hadde ingen elektrisk spolemaskin. Alt ble håndspolet. På en gammel spolemaskin med sveiv. Om ikke jeg husker feil så var en vanlig spillefilm ca 2,5 km. Så det er ikke få km film faren min har sveivd gjennom.
Filmpakkene veide fra ca 20 kg og oppover. Disse skulle hentes på Ekspedisjonen på kaia i Hommelstø, og leveres samme sted dagen etter forestilling. Og fremkomstmiddelet – Jo det var sykkel og spark, avhengig av årstid og føreforhold.
De mest populære filmene
Hvilke filmer var populære hos velfjordingene? Western- og Elvis-filmer slo alltid godt an. Sekstitallets norske komedier likeså. Husker godt Operasjon Løvsprett og Operasjon Sjøsprøyt. Etter hvert dukket et noe merkelig dansk fenomen opp. Nemlig de såkalte «Sengekant-filmene». Dette var tilnærmet «pornokomedie». Filmene falt i smak hos Velfjordingene. En annen danske med mange venner var Dirk Passer.
Den filmen som satte tidenes rekord på Gimle var selvfølgelig Flåklypa. Den hadde premiere i 1975. Det gikk vel noen måneder før den kom til Gimle. Men jeg husker at vi brukte alle stolene som var tilgjengelig, Det ble kjørt flere forestillinger.
Spilledatoer
Da jeg rydda i pappas papirer kom jeg over noen kinolister fra åttitallet: Her er spilledato for en del kjente filmer.
20.11.83 Kun for dine øyne
04.12.83 Reisen til Julestjernen
04.12.83 Bulldozeren bruker Stålneven
11.12.83 Snurre Sprett Show
01.04.84 Fame
15.01.84 Måneraketten
29.01.84 Robin Hood
05.02.84 Vil du se min smukke navle
12.02.84 Hjelp vi flyr igjen
18.03.84 Brubaker, alene mot alle.
26.04.84 48 timer.
16.12.84 Men Olsenbanden var ikke død
01.12.85 Orions Belte
Antall betalende
Jeg fant også en oversikt over antall betalende i en periode i 1976.
05.09.76. – 7 barn. 19 voksne
10.10.76. – 20 voksne
24.10.76. – 18 barn 22 voksne
05.12.76. – 17 barn. 16 voksne
12.12.76. – 4 barn. 16 voksne
Lyd og musikk
Men lyden i kinosalen på Gimle var et stort problem. Særlig på de norske filmene. Det var nesten ikke mulig å høre hva som ble sagt. Desverre gikk det også ut over musikken som ble spilt før filmen, under lysbildereklamen for lokale firmaer og i alle pauser. Det var bare en håndfull plater på kinoloftet.
Det var særlig disse platene som snurra rundt.
The Blue Diamonds: Ramona / All of me,
Sven Ingvars: Fröken Fräken / Min Gitarr.
Bob Luman: Let’s think about living / You’ve got everything,
Lolita: Seeman / La Luna.
Jan & Kjeld: Buona Sera / He’s got the whole world
Prest fjernet kinoplakatene
Kunngjøring av filmene skjedde via annonser i Brønnøysunds Avis og ved at pappa satte opp kinoplakat og ca 6-7 bilder fra fimen på Herredshusveggen i Hommelstø Men i en periode så forsvant det en og annen plakat, og bilde likeså. Ungdommen fikk skylda. Det var selvfølgelig de som hadde tatt med seg plakater og bilder for å dekorere pikerommet eller gutterommet. Det ble også rettet en mistanke mot «Herredshuskjelleren» som var datidens samlingssted.
Men all mistanke var uberettiget. Det var faktisk bygdas prest som ikke ville at hans sognebarn skulle «ledes uti fristelse». Diskusjonen varte og rakk over flere uker. Problemet ble ikke løst før kinoen fikk sin egen låsbare kasse med glass hvor kinoens materiell kunne henge i fred.
Kinostolene
– Ja, de var et tungt kapittel. I starten var det noen tunge rødmalte beist av treverk. Tre og tre stoler var montert sammen. Hver stol hadde klappsete. De var håpløse å bære uten å klemme fingrene. Når kinoen var over skulle salen klargjøres til gymsal. Stolene måtte da bæres oppå scenen. Etter hvert fikk vi rørstoler som kunne stables før bæring. Det var litt bedre. Men du verden så tunge også de var.
Slutt med kino på Gimle
Utover syttitallet sank publikumstallet. Fjernsynet hadde nok litt av skylda. Men nå skal det sies at NRK serverte ikke så alt for gode ungdomsprogrammer. Og de viste kun film på mandag. Selve fienden kom på åttitallet, – videoen. VHS-kassettene !!!! Nå kunne folk leie sin egen film hjem i stua. Da ble det slutt med kinoen på Gimle.
Se Torill Berg Nilssen egen side her: http://kjerringrock.blogspot.no/