Bygda som langsomt døde

Av Solbjørg Klausmark

I de dage
Nordfjordan er en felles betegnelse for fjordene og boplassene i Sildkoven krets, som det den gang het. Området eller kretsen, strekker seg fra Oknes og Okan i nord og til Lillebørja og Børjeneset i sør.

I 1900 viser folketellinga at det bodde 110 personer i alt i kretsen, noe som selvsagt varierte ettersom eldre generasjoner gikk bort og nye kom til. Livsgrunnlaget var jordbruk og fiske, og der det var forhold for det ble det hogd en del lauvskog og solgt som favnved. En del tømmer ble også avvirket, men det var bare på de færreste gårdene det var mulig, ettersom forekomsten av skikkelig tømmerskog var begrenset.

Når de første mennesker bosatte seg i Nordfjordan vil vi nok aldri få vite, men på flere steder er det gjort funn av redskaper som stammer fra steinalderen. Kanskje var menneskene kledd i skinnklær og rodde langs landet i sin skinnbåt og fant område lagelig for jakt på vilt i fjellene og fiske i sjøen til livberging for seg og sine?

Muligens fant de brukbare forhold, i Frulia i skogbandet nord om Oknes, i Klausmarka eller kanskje i Gavlen? Når vi vet at sjøen langt tilbake i tid gikk langt høgere enn i dag, er det lett å fantasere om det som kanskje engang var begynnelsen på den bosetningen som vi kjenner fra vår tid.

Det sosiale livet i kretsen fikk mange forskjellige former. Det frilynde ungdomslaget ” Ny Von ” ble trolig stiftet av lærer Ivar Strompdal, som ble ansatt som lærer i Sildkoven krets i 1908, og virket som lærer her til ca 1922 da han forlot Velfjord.

I ungdomslagets håndskrevne avis ” Sverre – Lur`n ” får vi innblikk i både alvor og skjemt.

Det ble også stiftet tuberkuloseforening, syforening og misjons-forening. Dette betydde nok også mye for det sosiale samværet i kretsen. Mennene var dessuten medlemmer i Nordfjordan Skyttarlag og Velfjord Fiskarlag. Det er nesten utrolig i ei tid der årer og seil var eneste framkomstmiddel at folk hadde overskudd eller tid til de mange saker de arbeidde for. Det ble lettere etter at motorbåten kom. De fleste skaffet seg etter hvert motordrevet farkost som ble brukt i fiske og transport.

Det nåværende skolehuset på Engelsnes ble bygget og stod ferdig i 1907, etter at det første fra 1884 måtte rives på grunn av «skrømt», som ofte skremte både elever og lærere. Kommuneadministrasjonen kom fram til at det måtte foretas en betydelig reparasjon av internatet på Engelsnes. En kunne med god samvittighet søke om bevilgning til nytt skolehuset med internat.

Fraflytting

Etter hvert begynte fraflyttinga fra fjordan. Folket ønsket en lettere og bedre tilværelse, de eldre så ikke lenger noen framtid. Det var de minste og usleste boplassene som først ble lagt øde. Draugvik i 1938, Børjenes trolig på samme tid. Så fulge Bjørklund ( Seilta ) i 1949, Klausmarka i 1953 og Almli året etter. Storenget , ei bureisning inne i Storfjord, ble fraflyttet i 1956 og Oknes i 1958, og Lillebørja i 1960. Storvik og Sørmark var tidligere blitt folketom etter at eierne døde.

I Sildkoven omkom eldstesønnen i en arbeidsulykke under linjearbeid ved Bodø i 1966, og foreldrene flyttet derfra samme høst. Når Gavelsjøen ble fraflyttet er ikke kjent, men i dag er den vesle boplassen et vakkert feriested. Da skolen på Engelsnes ble lagt ned i 1970 og elevene overført til Hilstad skole, fulgte foreldrene etter. Dermed ble også Solvang folketom i 1972.

Gavlen, Engelsnes, Fornes, Storfjord og Kvitnes beholdt sin bosetning til sent på 1900- tallet, og i Fagerlia bor fremdeles Lars. Vi tror han trives, og han er ikke ensom, i selskap med en flott natur. Borte i lia står ungdomshuset «Enigheten» og vitner om ungdommelig pågangsmot og optimisme. Kanskje burde huset døpes om til «Ensomheten» og settes i stand for turfolk som søker til natur og stillhet?

På kirkegården i Fagerli hviler mange av de gamle i Nordfjordan. Nede ved stranda skvulper bølgene mot land og sender de siste hilsner fra det livet de engang levde her på jorden. Deres livsseilas er slutt, men vi minnes dem alle i ærbødighet for det de var i sin tid i blant oss.

Skolehuset i Nordfjordane

har ei særegen historie. Etter sagnet spøkte det her. Verken prester eller andre som forstod seg på slikt, fikk stoppet uvesenet. Derfor ble huset flyttet til ei anna tomt på begynnelsen av 1900-tallet.

På slutten av 1930-tallet besluttet Velfjord kommune å foreta ei utbedring og oppgradering av huset for å imøtekomme kravene i skoleloven av 1936. Til dette arbeidet ble det gitt et tilskudd på kr. 3200,00 fra Kirkedepartementet