Kalender

Webkamera

Søk

Hommelstø på 1950-tallet

Artikler

Pilgrimsferd til ytre Rødli

En Norsk-Amerikaner besøker Velfjord på 1950-tallet.

Pilgrimsferd til ytre Rødli

En Norsk-Amerikaner besøker Velfjord på 1950-tallet.

En norsk-amerikaner kommer til Velfjord på 1950-tallet

Av J. Pederson Rodli
Oversatt av Børge Rugås

Jeg forlot Trondheim med båt torsdag 27. august 1959 kl. 12.00, og hadde en fin tur bortsett fra 2 timer over Folla, som er åpent hav. Her ble jeg sjøsyk og kastet opp middagen som besto av geitost.

Jeg var i Brønnøysund kl. 02.30 og tok buss til Hommelstø. Jeg kom til Hommelstø kl. 03.30, men på denne tiden av døgnet lå selvfølgelig hele bygda og sov. Så jeg gikk ned til Heggfjorden, som er en del av Velfjorden. Der fant jeg et sted å raste og lage mat. Jeg hadde ikke spist noe på lenge.

Rugåshylla på 1950-tallet
Hommelstø på 1950-tallet (Avfotografering)

Uten å tenke over at Heggfjorden er en fjord med saltvann, fylte jeg kjelen med vann herfra. Jeg skulle lage te. Jeg fikk i gang stormkjøkkenet og hadde snart kokende vann. Jeg la i teposen og lot det trekke mens jeg ordnet med resten av måltidet som besto av geitost og brød, hermetisk kjøtt kalt «Tourist Provisions» og Tomatsuppe.

Da alt var klart fylte jeg koppen med te og satte den til munnen for å drikke… saltvanns-te er ikke akkurat kjempegodt..?!! Jeg hentet mer sjøvann som jeg kokte på min lille ovn og helte tørket tomatsuppe oppi. Det var heller ikke så ille, men jeg klarte bare å spise 2 skjeer og kastet resten i fjorden.

Deretter begynte jeg med oppvasken. På grunn av de bratte bergveggene måtte jeg fire kjelene ned med tau for å få tak i vann. Med kaffekjelen gikk det nokså bra, men ikke fullt så bra med middagskjelen. På et eller annet vis ble den sittende fast på bunnen og jeg måtte gå om bord en båt som lå fortøyd like ved for å løsne den. Når jeg dro den opp fant jeg 12 «sild» i kjelen, men siden jeg allerede hadde spist, kastet jeg dem uti igjen.

Nå var klokken blitt 05.00, og jeg pakket sammen og gikk tilbake til Hommelstø hvor alle de «late» innbyggerne fortsatt lå og sov. Jeg gikk et stykke videre og inn i et av de tre sagbrukene, men fant ingen der. Deretter gikk jeg tilbake til skogen og fant et sted å sove for noen timer. Jeg våknet ca. 07.30 og oppdaget at det regnet. Nå visste jeg i hvert fall at noen ville være våken, og fant noen tømmerhoggere som tok meg til mann som kunne snakke engelsk.

Navnet hans var Peder Gregersen. Han reiste fra Norge til Amerika I 1906. Peder kjøpte land og bosatte seg i nærheten av Bemidji. På 1930 tallet var han formann for CCC- gjengen som bygde Bemidji State Park. Peder var en svært trivelig kar og tilbød seg å ta meg videre til ytre Rødli.

Rugåshylla på 1950-tallet
Rugåshylla på 1950-tallet (Avfotografering)

Det var to gårder i Rødli, og min bestefar var født og oppvokst i ytre Rødli. Navnet Rødli refererer antageligvis til de røde bærene i en li.

For å komme oss til Rødli måtte vi gå gjennom fuktig torvmyr. Peder anbefalte at jeg kjøpte meg noen gummistøvler. Det kan virke som alle i Norge går med slike støvler. De var av god kvalitet og jeg har dem fortsatt.

En del av veien tok vi drosje, deretter gikk vi 6,5 kilometer til Thomasli. Her fant vi Hartvik Thomasli som husket Olaf Erling Rødli fra da han var guttungen. Da Olaf studerte medisin kurerte han Kristine Thomasli (Hartviks kone) for en hudsykdom. Hartvik fulgte med oss til utkanten av eiendommen sin.

Etter at vi hadde gått en 3 kilometer videre klatret vi over et fjell og der lå ytre Rødli. Her møtte vi kona til Bjørg Sveli som inviterte oss inn i det nyere huset på gården. Som skikk og bruk var, fikk vi en fantastisk lunsj som bortsett fra sardinene var helt hjemmelagd. Vi spiste hjemmelaget smør, jordbærsyltetøy og tyttebær. Hun var en god kokke, og jeg tok et bilde av henne foran huset.

De har litt av et liv i ytre Rødli. Alt av forsyninger må hentes med slede om vinteren og over den våte torvmyra om sommeren. Hestene må bruke snøsko både vinter og sommer.

Vi fikk lov til å gå til det gamle huset på gården. Min bestefar Olaf var født i det huset. Det var et veldig gammelt hus med hugget tømmer, åpen peis og gresstak. Vi gikk gjennom hele huset og jeg forundret meg over hvor gammelt det var.

Vi gikk tilbake til gården til Hartvik Thomasli. Her lærte jeg om en annen slektning som het Ole Christian Andersen. Han var den første stortingsmann fra Nordland. Ole kjørte hjem fra Oslo i 1825 eller 1830. Sleden han kjørte var utstilt i Hommelstø Museum. Jeg møtte også Bernard Akseth, som hadde vært venn med min bestefar i deres yngre dager. Han er nå 85 år og ved god helse.

Deretter tok vi drosje, en russisk Volga, tilbake til Hommelstø for å heve noen reisesjekker. Drosjeturen kostet 140 kroner. Vi tok drosje til gården Hyllneset, som var det siste stedet min tippoldefar, Lars Johannes Rødli bodde før han døde. For å komme til denne gården måtte vi gå gjennom skogen. Her møtte vi Hildor Bru, den gamle mannen som kjøpte gården Hyllneset fra Lars Rødli. Mary, datteren til Hildor, gav meg noen håndstrikkede ullsokker fordi jeg hadde kommet fra Amerika for å se hvor min bestefar hadde levd.

Olaf Bru tok oss til kirkegården. Han viste oss gravene til Lars Rødli, Johanna -som var kona til Lars- og graven til Ole Christian Andersen. Vi så også huset hvor Johanna Rødli var født. Olaf viste oss også Nøstvik kirke, en liten luthersk kirke. Vi tok drosjen tilbake til huset til Peder. På veien møtte vi en hestekjerre. Peder sa at føreren var en fjern slektning av meg. Familien til Lars Rødli er berømt i disse trakter. Han hadde mange gårder og sto seg rimelig bra.

Det var en spennende tur for en atten år gammel norsk-amerikaner. Det føltes som om at jeg var kommet hjem.

Del innlegg: