Fjordfjell ved Storfjorden

Av Børge Rugås

Sildkovtuva ligger ved Sildkoven i Storfjorden, som er en av de syv sidefjordene til Velfjorden. Med sine 742 meter er Sildkovtuva omtrent av samme kaliber som det mer «vanlige» turmålet Øyrtinden, som også starter helt nede ved fjorden. Ingen gratis høydemetre.

Om turen

Vi dro med båtskyss fra kaia i Hommelstø til Sildkovan i Storfjorden. En båttur på ca. 30 minutter. (Rundt husene i Sildkoven er det dyrket mark og private fortøyninger så det anbefales å starte fra Selta eller Vika.) Etter å ha fortøyd gikk vi opp den første skogkledde lia. Her er det bratt og til dels ulendt terreng med gress, lyng, steinur og busker. Vi fant neppe den mest optimale ruta, så her var det tungt. Det var enighet i følget om at dette er en tyngre tur enn tidligere nevnte Øyrtinden med ca. samme høydemetre.

Selv i den skogkledde lia var det ganske bra utsikt mot fjorden. På andre siden ligger Engelsneset med «skrømt-skolehuset«, og Monslihatten ruvende ved siden. Oppe ved Likollen på 360 høydemeter entret vi Lomsdal-Visten Nasjonalpark, og nå når vi hadde kommet over tregrensen ble turopplevelsen mye bedre. Terrenget lettgått med fast underlag og utsikten meget bra. Fortsatt noen ganske bra stigninger innimellom.

Vi studerte ikke kartet noe særlig underveis, og gikk bare rett opp mot en varde som vi gikk ut fra var toppen. Det ble en liten omvei, for ved nærmere ettersyn ble det klart at det ikke var toppen. Men allikevel et veldig fint utsiktspunkt, og ettersom det ikke er så alt for lang omvei vil jeg anbefale å stikke innom denne toppen som ikke har noe navn på kartet.

Etter omveien via dette utsiktspunktet var det et lite stykke igjen til den ordentlige toppen. Her var det veldig fint å gå. Fra toppen ser vi bortover mot Storvikfjellet og ned mot Lappskardet. I bakgrunnen stikker Visttindene og de Syv Søstre opp. Utsikten her er et voldsomt fjellandskap med typiske Nordlandsfjell.

Vi hadde fulgt med på noe havskodde som kom sigende inn Velfjorden, og var litt spent på hvordan det skulle utarte seg. Derfor ble vi ikke så lenge på toppen.

Om vi fant en tung rute opp det ulendte skogspartiet, så fant vi muligens en enda verre rute ned. Det kjentes i hvert fall sånn ut. Båtturen hjem gikk gjennom skodda vi hadde sett. Vi holdt oss for det meste slik at vi kunne skimte land på nordsiden av Velfjorden, men i perioder var vi uten synlige holdepunkter og fikk god bruk for kartverkets tjenester på mobiltelefonen.